Denne posten handler om den norske valgordningen og hvordan en kan forstå den særegne norske ordningen for mandatfordeling. Posten handler om hvordan en best kan måle hvorvidt en ordning er rettferdig eller ikke. Den går også litt mer inn på hvordan utslagene blir av metoden for mandatfordeling som er foreslått av valglovutvalget.
Valglovutvalget har nå kommet med sin utredning og foreslår i den en rekke endringer i valgloven. Som tidligere ansatt i sekretariatet til utvalget har jeg gjennomført en del analyser som ikke hadde noen naturlig plass i NOUen. Disse analysene kan likevel være av interesse for personer som er spesielt interessert i valgordninger. Jeg har derfor lagt to av dem her på min egen blogg. Denne omhandler hvordan en kan forstå den norske ordningen for mandatfordelingen og særlig hvordan en best kan måle hvorvidt ordningen er urettferdig. Den går også litt mer inn på hvordan utslagene blir av den foreslåtte mandatfordelingsmetoden. Den andre teksten ligger her og undersøker hvordan ulike elementer i valgordningen påvirker proporsjonalitet og terskel for representasjon basert på simulerte valgresultater.
Hvordan mandatene fordeles mellom valgdistriktene har konsekvenser for hvor godt representert velgerne i hvert valgdistrikt blir og hvor stor innflytelse velgerne får over valgresultatet. I denne posten brukes innbyggertallet til norske fylker mellom 1951 og 2017 til å undersøke effekten av ulike mandatfordelingsmetoder. Siden 1949 har den norske valgordningen på ulike måter sikret en overrepresentasjon av utkantstrøk.1 Det har vært et politisk ønske om at velgere som har lang vei til Stortinget skal få oppveid denne avstanden i større politisk innflytelse. Fram til det forrige valglovutvalget var ordningen lite dynamisk, og antallet mandater ble endret ved ujevne mellomrom. Det forrige valglovutvalget (NOU 2001:3) foreslo en dynamisk ordning basert på innbyggertall og areal, og denne ordningen ble så innført av Stortinget.
At alle velgere skal ha lik innflytelse på politikken som føres er et sentralt demokratisk ideal. Dette betyr at alle stemmer bør ha like stor vekt i å bestemme hvilke partier som skal representeres på Stortinget.2 Samtidig er det et uttalt ønske i Norge om å gi en økt representasjon av innbyggerne fra valgdistrikter langt fra det politiske sentrum for å sikre at disse områdene blir representert i nasjonale beslutningsprosesser. Disse to idealene kan i visse tilfeller være i motstrid til hverandre. Hvis velgere i et valgdistrikt skal få en overrepresentasjon kan dette bety at velgerne i området også får mer å si for partisammensetningen på Stortinget og dermed for hvilken politikk som blir ført.
Den norske ordningen med utjevningsmandater løsriver imidlertid representasjon fra innflytelse. Velgerne i et valgdistrikt bestemmer selv partisammensetningen av direktemandatene i valgdistriktet. Utjevningsmandatet er det imidlertid stemmene i hele landet som bestemmer. Dermed kan innbyggerne i et valgdistrikt være overrepresentert uten at det har større innflytelse over partisammensetningen enn det innbyggerne i andre valgdistrikter har. Mens det totale antallet mandater bestemmer om distriktet er over- eller underrepresentert, er det bare antallet direktemandatene som bestemmer om innbyggerne i distriktet også har høyere innflytelse.
Så lenge det står flere innbyggere bak hvert direktemandat i valgdistriktet enn det er innbyggere i snitt bak hvert av de 169 mandatene i Norge som helhet, vil ikke innbyggerne i valgdistriktet ha større innflytelse enn innbyggerne i resten av landet. Da vil utjevningsmandatene sikre at innflytelsen er lik som for de andre valgdistriktene. Hvis et valgdistrikt derimot har færre innbyggere bak hvert direktemandat enn det er innbyggere bak hvert av de 169 mandatene i snitt, vil distriktet ha større innflytelse over sammensetningen på Stortinget. Denne innflytelsen vil ikke (nødvendigvis) veies opp av utjevningsmandatene.
Siden utjevningsmandatene blir bestemt av stemmene i hele Norge kan det argumenteres for at folketallet i valgdistriktet ikke burde “brukes opp” på utjevningsmandater. Utjevningsmandatene er en større andel av de minste valgdistriktene sine mandater enn de største. Dermed får de største valgdistriktene relativt flere direktemandater enn de minste (om vi ser bort fra arealfaktor). Altså vil en større andel av stemmene i små valgdistrikter gå til å bestemme utjevningsmandater enn det som er tilfelle i store valgdistrikter (om vi ser bort fra arealfaktor).
Modellen som blir foreslått av flertallet i utvalget er en ordning der folketallet bestemmer direktemandatene, men der hvert valgdistrikt sitt utjevningsmandat kommer i tillegg. Her bruker altså ikke utjevningsmandatet opp et av mandatene til valgdistriktet. Dette gir (som vises under) en mer jevn fordeling av innflytelse mellom valgdistriktene samtidig som de minste valgdistriktene blir overrepresentert (og de største underrepresentert).
Det er mange måter å fordele mandater mellom valgdistrikter på. Som nevnt har vi i dag en ordning der innbyggertall og areal brukes sammen til å bestemme mandatfordelingen. I det følgende vises det konsekvensene av fire ulike ordninger for norske valgdistrikter. De fire ordningene er:
For å illustrere konsekvensene av de fire ordningene er det her brukt innbyggertall i de tidligere 19 fylkene siden 1951.3 Arealet som er brukt er fra 2017. Det er gjennomført en mandatfordeling for hvert år mellom 1951 og 2017 og dette er gjort for hver av de fire modellene.
Dagens valgordning er laget slik at valgdistrikter med stort areal er sikret flere mandater og større representasjon enn valgdistrikter med lite areal. For å beregne hvilke konsekvenser dette har er det regnet ut hvor stor representasjon hvert valgdistrikt har relativt til hva som ville vært tilfelle om alle mandatene var fordelt helt “korrekt” etter folketall. Siden det uansett ikke er mer enn 169 mandater vil det alltid være en viss feilmargin der små valgdistrikter oftere vil få litt for mange eller litt for få mandater, men i gjennomsnitt vil de få like mange mandater som de skal ha etter utregningen.
Det er vanlig å beregne valgdistrikters over- og underrepresentasjon for å vurdere hvordan ordningen slår ut for et valgdistrikt. Dette målet er ((valgdistriktets antall innbyggere / valgdistriktets mandater) -(totalt antall innbyggere / totalt antall mandater))/(totalt antall innbyggere / totalt antall mandater) eller altså forskjellen mellom gjennomsnittlig antall innbyggere bak hvert mandat i valgdistriktet og gjennomsnittlig antall innbyggere bak hvert mandat i landet som helhet delt på gjennomsnittlig antall innbyggere bak hvert mandat i landet som helhet. Dette gir et prosentsmål som er negativt når valgdistrikter har få innbyggere per mandat og positivt når det er mange innbyggere per mandat. Positive tall betyr altså underrepresentasjon og negative tall betyr overrepresentasjon.
Figur 1 viser over- og underrepresentasjon for alle fylkene for alle årene fra 1951 til 2017 med arealfaktor på 1,8. Den horisontale x-aksen viser innbyggertall i valgdistriktene og den vertikale y-aksen viser over-/underrepresentasjon. Valgdistrikter som er plassert over den stiplede linjen er altså overrepresentert mens valgdistrikter under den stiplede linjen er underrepresentert.
Hovedtrenden i dataene er tydelig. De minste valgdistriktene er litt oftere overrepresentert (under den stiplede linja) og de største valgdistriktene er alltid underrepresentert (over den stiplede linja). Klyngen med grønne firkanter nederst til venstre er Finnmark. Valgdistriktet har konsekvent færre innbyggere per mandat på rundt - 40 prosent. Når distriktene øker i størrelse er tendensen at de i mindre grad blir overrepresentert, men det er stor variasjon blant de mellomstore valgdistriktene. Klyngen med oransje firkanter er Vestfold. Valgdistriktet er lite i areal og det har dermed konsekvent flere innbyggere per mandat på tross av at valgdistriktet ikke har en veldig stor størrelse. Det siste valgdistriktet som er tegnet inn (oransje plusser) er Oslo. Dette er det aller største valgdistriktet og i denne modellen har dette også konsekvent flere innbyggere per mandat enn gjennomsnittet.
Figure 1: Arealfaktor på 1,8
Utvalgets flertall foreslår et alternativ til arealfaktor. Alle valgdistriktene blir gitt ett utjevningsmandat før de resterende 150 mandatene fordeles etter folketall (uten å ta hensyn til areal). Dette er vist i figur 2. I tillegg er det satt et minimum på fire mandater totalt (dvs. tre direktemandater). På grunn av minimumskravet er fortsatt Finnmark (grønne firkanter) overrepresentert. For de resterende valgdistriktene viser figuren at antallet innbyggere per mandat øker med økt innbyggertall. De minste valgdistriktene er altså overrepresentert, mens de største er konsekvent underrepresentert. Dermed er Oslo i alle årene underrepresentert (over den stiplede linjen), mens Vestfold her er i snitt er litt under den stiplede linjen. Ingen valgdistrikter blir i denne modellen svært kraftig underrepresentert (Oslo havner lavest på rundt 10 prosent flere innbyggere per mandat enn gjennomsnittet), men Finnmark har en ganske høy overrepresentasjon. Modellen sikrer dermed at ingen valgdistrikter taper veldig mye.
Figure 2: Utjevningsmandat og minimum fire mandater
Det er også mulig å bare bruke innbyggertall. Som figur 3 viser vil det være et større innslag av tilfeldig variasjon for de minste valgdistriktene. Dette gjør at disse oftere havner over eller under gjennomsnittet (stiplet linje). Det er særlig Finnmark dette har konsekvenser for, og valgdistriktet får i noen av årene med mer enn 20 prosents underrepresentasjon. For de større valgdistriktene treffer mandatfordelingen bedre, og for de aller største blir den veldig nær snittet hver gang. Dette skyldes at ett mandat fra eller til har mindre å si når distriktet har flere fra før. Mens ett mandat kan være en tredjedel av mandatene til Finnmark, er det altså en tjuendedel for Oslo.
Figure 3: Kun innbyggere
Overrepresentasjonen kan forsvares ut fra et ønske om å beskytte de minste valgdistriktene og å sikre disse en representasjon i Stortinget. Samtidig det kan synes problematisk om det gis høyere innflytelse over partisammensetningen til noen valgdistrikter enn andre. Hvor stor innflytelse hvert valgdistrikt har kan være annerledes enn hvor stor representasjon distriktet har. I det følgende vises konsekvensene av de ulike ordningene på valgdistriktenes innflytelse over valgresultatet.
I figurene under vises det hvor mange stemmer det er bak hvert direktemandat relativ til hvor mange stemmer det i snitt bak hvert av de 169 stortingsmandatene. Så lenge det er flere innbyggere bak hvert direktemandat enn det er i snitt bak hvert stortingsmandat så vil dette veies opp av utjevningsmandatene. Når det derimot er færre innbyggere bak hvert direktemandat enn det i snitt er bak alle de 169 mandatene vil innbyggerne i valgdistriktet ha større innflytelse over partisammensetningen på Stortinget enn det innbyggerne i de andre valgdistriktene har.
I dagens modell med arealfaktor er det to valgdistrikter der innbyggerne har høyere innflytelse over partisammensetningen enn innbyggerne har i andre valgdistrikter: Finnmark og Nordland.4 Mens dette slår veldig positivt ut for Finnmark, er Nordlands innflytelse bare litt over snittet for alle valgdistrikter.
Figur 4 viser dagens modell med arealfaktor på 1,8. Den horisontale linjen viser det gjennomsnittlige antallet innbyggere per stortingsrepresentant. Distriktene som ligger under denne linjen er dermed ikke bare overrepresentert, men har også høyere innflytelse på partisammensetningen på Stortinget enn det de andre valgdistriktene har. Her er igjen Finnmark i en særstilling i hjørnet nederst til venstre. I tillegg er det flere valgdistrikter som ligger litt over i snitt. Disse valgdistriktene har alle mer innflytelse over partisammensetningen på Stortinget enn de resterende valgdistriktene. Oslo kommer relativt dårlig ut helt til høyre mens Vestfold gjør det svært dårlig. Dette betyr at en stor andel av stemmene i disse valgdistriktene går til å velge utjevningsmandater. Når noen valgdistrikter er under den horisontale linjen veies det imidlertid ikke dette helt opp av disse mandatene.
Figure 4: Innflytelse med arealfaktor på 1,8
I figur 5 er det bare direktemandatene som er fordelt etter innbyggertall, og de minste valgdistriktene er sikret tre direktemandater. Finnmark har fortsatt færre innbyggere bak hvert direktemandat enn snittet bak alle 169 mandatene for en del av årene. Samtidig er det et par andre valgdistrikter som kommer under denne grensa ved noen få av årene, men dette skjer i mye mindre grad enn for Finnmark. Nå er tendensen i figuren at snittet for de større valgdistriktene er likt, men at variasjonen er større blant de mindre valgdistriktene. Figuren ser altså ut som en trakt. Dette betyr at det ikke er noen sammenheng mellom størrelse og gjennomsnittlig innflytelse. For de minste valgdistriktene vil det være større utslag i positiv og negativ retning, men det er ikke slik at de store har mer direkte innflytelse i snitt. Dermed vil de aller fleste valgdistriktene i denne ordningen være sikret lik innflytelse gjennom utjevningsmandatene.
Figure 5: Innflytelse med ett utjevningsmandat og resten av mandatene fordelt etter innbyggertall
Når det kun tas hensyn til innbyggertall vil ingen valgdistrikter ha større innflytelse enn gjennomsnittet som vist i figur 6. Altså har innbyggerne ikke høyere innflytelse i noen av valgdistriktene enn det som veies opp av utjevningsmandatene. Samtidig det noen valgdistrikter som har veldig liten direkte innflytelse og som i stor grad vil få innflytelse gjennom utjevningsmandatene. Det mest ekstreme utslaget er Finnmark som på det meste har 150 prosent flere innbyggere per mandat enn gjennomsnittet. Stemmene i Finnmark ville med en slik modell dermed primært fått uttelling i fordelingen av utjevningsmandater. Jo større valgdistriktene er i denne modellen, jo større direkte innflytelse får innbyggerne i distriktet. Dette er fordi utjevningsmandatet er en mindre andel av mandatene i de store enn de små valgdistriktene. Det at ett mandat er utjevningsmandat gjør altså at de små valgdistriktene taper direkte innflytelse over sammensetningen av Stortinget.
Figure 6: Innflytelse med kun innbyggertall
Se Aardal, Bernt (2010) «Den norske stortingsvalgordningen og dens politiske konsekvenser» Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, 26(2): 75–104.↩︎
Det er flere unntak fra dette i den norske valgordningen. Både sperregrensa og det forhøyede første delingstallet gjør at stemmene til små partier teller mindre enn stemmer til store partier.↩︎
Det er ikke tatt hensyn til endringene i valgdistriktene før valget i 2021 og Bergen er behandlet som en del av Hordaland for hele perioden.↩︎
Den norske valgordningen bruker innbyggere og ikke velgere til å beregne antallet mandater hver valgdistrikt får. Hvis andelen som stemmer varierer mye mellom valgdistriktene kan dette påvirke innflytelsen, men det er ikke tatt hensyn til dette her.↩︎
For attribution, please cite this work as
Solheim (2020, May 19). Solheim: Betydningen av mandatfordelingsmetoden. Retrieved from https://www.oyvindsolheim.com/posts/Innflytelse/
BibTeX citation
@misc{solheim2020betydningen,
author = {Solheim, Øyvind Bugge},
title = {Solheim: Betydningen av mandatfordelingsmetoden},
url = {https://www.oyvindsolheim.com/posts/Innflytelse/},
year = {2020}
}